Utroskap og en landmine.
Jeg fant ikke mye mening med Flashbacks of a Fool. Vennskapsfølelsen er ikke til stede, ikke menneskelighet heller når man rømmer fra alt og alle slik som Joe Scott gjør. Kanskje jeg har blitt for bortskjemt med japanske dramafilmer, for der pleier jeg å finne det jeg er ute etter i disse personlige dramafilmene. Jeg vil bry meg om rollefigurene, det er absolutt det viktigste. Historiene i seg selv er veldig like, det handler alltid om tap og forsoning. Her brydde jeg meg fint lite om rollefigurene. Scenen med en landmine er helt på jordet. Hvorfor ikke gjøre det enkelt med en drukningsulykke? Jeg skjønner ikke hva de tenkte på når de kom opp med en landmine.
Hva lærte jeg etter å ha sett Flashbacks of a Fool? En sjekk løser alle problemer. Skal du konfrontere fortiden, ta med et sjekkhefte. Penger kjøper deg forståelse og tilgivelse, selv om du er en kald jævel.
