Fortiden innhenter Lisbeth Salander.
Flickan som lekte med elden er ikke like god som Män som hatar kvinnor. Brutaliteten fra den første filmen er vekk, og etterforskningen er ikke like spennende. Flickan som lekte med elden forandrer totalt retning. Det fokuseres på fortiden til Lisbeth Salander, en fortid som innhenter henne og som hun ikke kan rømme fra.
Noe av fortiden så vi små glimt av i Män som hatar kvinnor, nå er fortiden hovedfokuset i denne og den tredje filmen. Det blir en skikkelig helomvending fra den første filmen, og selv om det er spennende og ganske interessant, går det fort unna, litt for fort for min smak. Midtveis i filmen stopper historien litt opp, før det tar skikkelig av de siste 20 minuttene. Det er tydelig at det mangler noe i selve historien som ikke kommer frem i filmen. Klimakset man fikk noen ganger i Män som hatar kvinnor mangler her. Det blir mer interessant enn skikkelig spennende, og jeg savnet forholdet mellom Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist.
En ødeleggende faktor er en svær, blond kjempe som passer bedre i en James Bond-film. Mannen føler ikke smerte, og rollefiguren ble mer komisk enn fryktinngytende. Kanskje det er noe mer med denne personen som man vil få svar på i den tredje filmen? En annen ting som alltid er ødeleggende for filmer er når politiet er totalt evneveike. I virkeligheten gjør politiet mye rart. Det burde vært lenger utdannelse og strengere nåløye, for psykisk er det mange som ikke tåler å være i en maktposisjon. Narsissismen råder i den institusjonen, og selv om vi heldigvis ikke ser mye av den såkalte etterforskningen, irriterer politiet for mye med sin inkompetanse.
Jeg liker denne serien selv om det er lettere å finne feil i Flickan som lekte med elden. Det er mange spørsmål som må besvares i den siste filmen, for Flickan som lekte med elden sluttet for tidlig og etterlot seg mange spørsmål. Nok en fin film fra Sverige, men den har sine mangler.
