Now, listen here, snowflake. I ain’t got nothin’ to learn from no house nigger, you hear?
Dette er en film som kunne vært bedre. Her har man Morgan Freeman og Denzel Washington i samme film, men de blir aldri utnyttet nok. Denzel Washington er den som får mest å jobbe med, han viser hvorfor han vil bli husket som en av de store med sitt kroppsspråk og energi. Det samme kan ikke sies om Matthew Broderick, mannen som ødelegger de fleste filmer han har hovedrollen i. Merkelig nok var han stor på 80-tallet, mye takket være Ferris Bueller’s Day Off, som jeg digger selv. Han leverer en herlig rolletolkning der, men etter det er det bare å ta frem spyposen, for han er faen meg så kjedelig som skuespiller. I Glory leverer han kanskje sin dårligste rolletolkning i sin bedritne og ufortjente karriere. I Glory har han en kvalmende aksent og han klarer heller ikke å spille rollen han er satt til. Man føler at dette er alt Matthew Broderick kan som skuespiller, han er helt flat, han har ikke puls. Det er en stor vits at han spiller en leder for afroamerikanerne, mannen kan ikke lede seg selv en gang.
Glory er ikke en film som finner på noe nytt, selv om den er basert på sanne hendelser. Jeg har sett nok av stolte afroamerikanere som merkelig nok ville ofre sitt liv for stater som behandlet dem som dritt. Jeg klarer aldri å bli helt engasjert i denne type filmer lenger. Det skal mer til å røre et hjerte når vi nok en gang blir servert en historie om stolte afroamerikanere som viser mer karakter enn hvite djevler som forpester det meste de kommer i kontakt med. Kampscenene holder ok kvalitet, men jeg følte ingen nerve eller spenning. Jeg ville se Matthew Broderick dø ganske tidlig i filmen, kan ikke mannen bare dø?
