You’ve kept him alive so that he can die at the proper moment.
Da var det endelig over etter hele 8 filmer. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 er en av de beste filmene i serien, ikke den beste, men den er på det nivå med de to beste filmene. Selv om den ikke har skikkelig oppbygging som jeg liker, så er dette den siste filmen, og da ser man litt bort fra problemene den har. For nå er det endelig oppgjørets time!
Ikke les dette avsnittet hvis du ikke vil ha slutten røpet. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 holder et voldsomt høyt tempo sammenlignet med resten av filmene. Her tar man igjen skuffelsene man ikke fikk se i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 med vakre kampscener, mye dramatikk og flott filmmusikk. Selv om boken var en skuffelse, klarer aldri filmen å formidle emosjonelle følelser som man finner i bøkene, det er det for lite tid til. Se bare på når en meget sentral rollefigur takker for seg. Der satt jeg skuffet igjen. Det samme må jeg si om slutten når Voldermort får sitt. Han dør, og noen sekunder etter er alt over og vi går til neste scene. Ikke akkurat en verdig slutt etter hele 8 filmer. Det er her problemet til filmen ligger. Tempoet er for høyt, og når først filmen når sitt klimaks er ikke slutten lang eller god nok. Følelsene uteblir.
Daniel Radcliffe er en stiv skuespiller som er i samme bås som Keanu Reeves. Det hadde selvsagt vært bedre med en annen skuespiller, men det er svært få gode barneskuespillere som kan ofre sin barndom for å være med i 8 Harry Potter-filmer. Rupert Grint er bare forferdelig, det har han vært i ganske mange filmer nå. Han holder seg i bakgrunnen der han står med et tomt blikk og lengter hjem. Den eneste jeg kan se for meg en skuespillerkarriere er Emma Watson. Hun har alltid vært den beste av barneskuespillerne i serien.
En fin avslutning som man ikke kan få noe nytte av hvis man ikke har sett de andre syv filmene først.
