Hitman (2007)

Yell all you like – the Lord himself won’t hear you.

Hitman er nok en film som er basert på en populær spilleserie. Sniking er stikkordet i spillene, det er det ikke i denne filmatiseringen der vi finner Timothy Olyphant som Agent 47. Timothy Olyphant passer ikke i det hele tatt som Agent 47, men det er nå ikke bare han sin skyld. Her har vi en pratende leiemorder som viser for mye følelser, og som ikke bruker så mye list når han dreper. Når det gjelder mitt problem med Timothy Olyphant, så er det at han ikke har riktig utseende, måten han prater på, han går galt og han ikke har en blankpolert skalle. Timothy Olyphant er ikke elegant nok, og han er ikke Agent 47.

Historien er enkel, det er lite sniking og filmen byr på en helt ordinær slutt. De beste actionscenene er når Agent 47 fyrer løs i større skuddvekslinger, da er det trykk i lydsporet. Det skjer for lite i filmen, og til tider føles det ut som en lavbudsjettfilm. Det beste Hitman har å tilby er filmmusikken som er meget bra.

Hitman skuffet, og det var ikke uventet. Filmen var overraskende blodig, bare så synd at historien var så platt og kjedelig. Den største skuffelsen stod Timothy Olyphant for. Allerede før filmen ble spilt inn, var han feil mann med tanke på utseende.