Noe rart begynner å skje med personene som passer på et hus for et ektepar som befinner seg i Italia.
Følelsen av billig, det er det ordet jeg forbinder med House of Last Things. Filmen har egentlig en grei historie å fortelle, men utførelsen er dessverre ikke særlig god.
Skuespillerne er elendige, filmmusikken passer ikke inn i det hele tatt. Det er litt mystikk i starten, men redigeringen ødelegger det ganske tidlig med sin ujevne rytme.
Mot slutten kommer sannheten frem. House of Last Things forteller en sår og vond historie som er ganske interessant, men det ble for meg vanskelig å sette puslebitene på plass.
Det mest kvalme med filmen er mye av dialogen, spesielt dialogen mellom ekteparet. Mannen er en elendig skuespiller, og skuespillerinnen som spiller hans kone har et jævla kvalmt tryne som er helt ødelagt av kosmetiske operasjoner. Nærbildene av henne gjorde at jeg nesten ville rive ut mine egne øyne slik at jeg slapp å se henne mer, men så fant jeg ut at da måtte jeg også gjøre noe med minnet mitt, så det endte bare opp med at jeg holdt øynene lukket når kjerringa viste sitt ødelagte ansikt på skjermen.
House of Last Things kunne ha vært en grei film, men resultatet har blitt en film man får litt vondt i hodet av. Noen gode ideer er det her, men det er så mange negative ting som blir tungen på vektskålen.
