I Am Number Four (2011)

You have no idea of what I’m capable of.

I Am Number Four er så uoriginal at den gjorde meg kvalm. En film som ikke er for de yngste eller oss eldre, den er for tenåringer, men selv kviseansiktene må vel riste oppgitt på hodet over denne innholdløse og meget klisjépregede filmen.

En tenåring som er fra en annen planet må stadig gjemme seg for andre onde utenomjordiske skapninger som ser tåpelige ut. La oss si at de er fra planeten Rammstein. Hvorfor de snille utenomjordiske skapningene ser kun ut som mennesker får vi aldri forklart, merkelig er det at de fra planeten Rammstein må forkle seg når de skal handle matvarer. Og ikke nok med det, lederen for de onde har skikkelig dårlig humor, skal han være fryktinngytende eller vil han bli en komiker?

Som i de fleste moderne tenåringsfilmer som byr på ungdommer med krefter utenom det vanlige, er I Am Number Four en film uten følelser. Hvor finner man alle disse ubrukelige skuespillerne? Er det så dårlig stelt i Hollywood at hvem som helst kan kapre en rolle i en større filmproduksjon? Ser man på skuespillerne i denne filmen, burde det få de fleste til å oppsøke filmer fra andre land. Da må jeg selvsagt peke fingeren min mot Asia, der barneskuespillere og tenåringer viser de glatte og tomme barneskuespillerne fra Hollywood hvordan man skal spille en troverdig rolle og ikke minst ha utstråling. Det finnes nesten ikke noe verre enn skuespillere uten null utstråling. Det nytter ikke å sminke opp en person til å se pen ut når personen ikke har noe spesielt ved seg som skiller han ut fra de levendedøde. Absolutt ingen av de yngre skuespillerne i I Am Number Four har noe å tilby, de er bare tomme fjols som burde se etter et annet yrke, så dårlige er de!

Det skjer også veldig lite i filmen. Skolebøller, forelskelse og skurker fra planeten Rammstein er vanskelig å svelge. Så lite originalt, så lite engasjerende, så kvalmende glatt. I Am Number Four er nesten guttenes svar på Twilight, det burde si sitt.