På tide å ta ansvar.
Jarle har blitt far, det tok bare syv år før han fikk om vite det. Han får en uke med datteren, og det starter ikke bra når han studerer på universitetet. Det betyr selvfølgelig at studier og fyllefester er det viktigste i livet. Men underveis så vokser han som person, og vi får den tradisjonelle historien om det å ta ansvar og se nye verdier i livet.
Jeg reiser alene synes jeg var bedre enn Mannen som elsket Yngve. Jarle er svært sjarmerende, men veldig selvopptatt. Han er morsom og frekk i kjeften, og hans røde hår representerer personligheten til denne karen. Rolf Kristian Larsen bringer virkelig denne rollefiguren til liv med sin fantastiske karisma på skjermen. Det trodde jeg aldri jeg skulle si om en rødhåret person.
Barneskuespilleren er ikke særlig god. Hun er som en barnerobot som sier linjene sine slik man forventer av yngre barn, men i noen enkelte scener så spiller hun faktisk ganske bra, spesielt når hun er trist eller opprørt.
Jeg reiser alene roter det til litt mot slutten med å ha for mange baller i luften samtidig. Den oppklarer ikke så mye, og det kan man kanskje skylde på den rotete avslutningen for. Men dette er fremdeles en sjarmerende film som blander drama og komedie til en fin miks, og skaper sitt lille univers rundt flammen Jarle.
