You should’ve gone to China, you know, ’cause I hear they give away babies like free iPods. You know, they pretty much just put them in those t-shirt guns and shoot them out at sporting events.
Juno har fått veldig mye skryt, men jeg ble litt skuffet. I filmen følger vi Juno som er 16 år. Hun blir gravid og bestemmer seg for å adoptere vekk barnet. Først tenker hun på abort, helt til hun får med seg at ungen har negler. Hun finner et vellykket par som vil adoptere barnet, og da følger vi Juno og barnets adoptivforeldre frem til fødselen.
Juno er en mer alvorlig film enn morsom. Det som får en til å trekke på smilebåndet er når Juno åpner kjeften sin, for hun er litt av en jente. Juno blir spilt av Ellen Page, og jeg tror folk vil huske henne best fra Hard Candy der hun var helt vill. Hun bærer så å si hele denne filmen på sine skuldre, og hun vil bli en stor skuespiller. Hun sjarmerte meg i senk, og det lyste storhet lang vei. De andre skuespillerne gjør også en meget god jobb. Jason Bateman og Ellen Page har veldig god kjemi, og underveis lurer man på om de føler noe for hverandre. Jennifer Garner var jeg mer usikker på, men hun er den som overbeviser mest ved siden av Ellen Page som den veldig usikre fremtidige moren som ikke tar noen ting for gitt.
Når Juno var ferdig, satt jeg med litt blandede følelser. Filmen er god og den er sjarmerende. Det er en typisk sjarmfilm, men ikke sjarmerende nok. Jeg satt også med inntrykket at dette er en film mer for jentene enn oss gutta. Jentene har Juno, gutta har Knocked Up. Juno er en film det er verdt å få med seg, men litt oppskrytt etter min mening.
