Kamui (2009)

Ninja på rømmen.

Jeg pleier å bli svært skuffet over dagens kampsportfilmer fra Japan. De henger ikke med i tiden, de har svært få gode kampsportutøvere på film. Det er sikkert noen, men jeg har ikke oppdaget dem ennå.

Ken’ichi Matsuyama er en av mine favorittskuespillere, men jeg hadde mine tvil om at han ville kle en rolle som en forfulgt ninja. Han er mer kjent for sine seriøse og mørkere rolletolkninger. Så vidt jeg vet tror jeg ikke han har mye kunnskap om kampsport. Det kan hende jeg tar feil, men følelsen er der.

Heldigvis tok jeg feil på begge punkter. Kamui er en fin ninjafilm med en herlig atmosfære, spesielt når Kamui havner på en øy. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk en slags følelse av å se en spillefilm av The Legend of Zelda: The Wind Waker. Fisking, en øy med nydelig blått vann og farer fikk meg i Zelda-stemning. Hadde vært herlig hvis noen kunne laget en spillefilm av Zelda-spillene.

Rollefigurene føler du kommer fra en tegneserieverden, noe jeg likte i dette tilfellet. Temaet er dystert der en ung ninja kommer til å bli forfulgt resten av livet helt til han dør. Fred vil han aldri få. Kampscenene fungerer greit, noen er artige og byr ikke på mye realisme, men det passer inn i disse omgivelsene.

Effektene er noe av det beste jeg har sett fra nyere japansk film. Ikke forvent effekter fra en påkostet Hollywood-produksjon, gå tilbake 15 år i tid. Noen vil hate dataeffektene i Kamui, til det har jeg å si at takke meg til middelmådige effekter i en film som ikke har det største budsjettet enn middelmådige effekter i en storproduksjon fra Hollywood. Se bare på effektene i 2012, kaller du det gode effekter?

Kamui er en fin liten ninjafilm der man føler at kildematerialet er fra en manga, og den følelsen klarte de å overføre til en spillefilm. Ikke verst!