Strandet på en øy.
TV-serier har aldri helt vært min greie. Jeg følger med på noen animerserier, og det er egentlig alt. Men jeg har i den senere tid vært nysgjerrig på dagens TV-serier, for mange mener seriene innehar kvaliteter man ikke finner i spillefilmer. I TV-serier får man sjansen til å bygge opp rollefigurene, og det er det jeg savner mest i mange av dagens filmer. De fleste rollefigurer blir for like og tomme.
Den første sesongen av Lost består av 24 episoder. Vi blir kjent med rollefigurene på den måten at man ser glimtvis hva de opplevde i sitt liv før ulykken. Noen er mer interessante enn andre. Noen rollefigurer får skurkerollen, andre lederrollen. Noen rollefigurer hater man, andre bryr man seg om. Her får man servert det meste.
Den første sesongen spiller på mystikken. De to første episodene er geniale, før det dabber litt av midtveis i sesongen, noe som er normalt da man ikke kan brenne av kruttet hele tiden. Det hadde blitt fort kjedelig. De siste episodene bygger opp en dommedagsstemning, en stemning som er bare herlig.
Jeg kommer til å se alle sesongene av Lost. Jeg ble bitt av basillen, og det er en del ubesvarte spørsmål jeg vil ha svar på.
Uff da.Jeg ble også bitt av basillen, og serien var helt ekstremt bra. Synd de ødela hele greia med den siste sesongen. Det kan vi jo snakke mer om når du kommer ditt.