Jakten på penger og en ny penis.
LoveDeath er en av de bedre filmene jeg har sett av regissør Ryuhei Kitamura. Her finner man fargerike rollefigurer og skuespillere som overspiller så man får lyst til å felle en tåre. Problemet, som er et problem med de fleste filmene til Ryuhei Kitamura, er spilletiden som er altfor lang. Nesten 160 minutter, og mesteparten av minuttene består kun av nesten en ting, og det er dialog og atter dialog. Jeg er glad for at jeg ikke er kameraten til Ryuhei Kitamura, for han må ha veldig mye på hjertet. Det føles ut som om han prøver å etterligne Quentin Tarantino, det er noe med stilen i LoveDeath som tilsier at han har sett litt for mye Kill Bill. For all del, mange av scenene fungerer bra, spesielt når han introduserer nye rollefigurer med tunge gitarriff.
Du finner ikke mange actionscener eller mye blod og gørr i LoveDeath. Du finner mye død, men lite kjærlighet. En dialogtung film som burde ha hatt en spilletid på rundt 90 minutter. Noe av dialogen fungerer, men det blir for mye tulleball og overspilling når han skallede politimannen med brudd i kraniet dukker opp. Igjen er det tydelig at Ryuhei Kitamura har sett Peter Jacksons Bad Taste.
Historien engasjerer heller ikke. Hvem bryr seg om gangstere og en billig hore som liker å få en pistoldildo stappet opp i vaginaen sin? Ikke jeg! Nå kan det virke som om jeg hatet filmen, det gjorde jeg ikke. Men det er lettere å finne feilene som irriterer når en film har så lang spilletid, for LoveDeath glimter til i periodevis.
