Forandringer.
Endelig begynner ting å skje i Mad Men. January Jones fortsetter å drepe serien med sine tomhet og talentløshet, det er bare trist å se en så talentløs tispe få en så viktig og sentral rolle som Betty Draper. Hun har drept rollefiguren fra første episode. Peggy Olson går meg også på nervene. Jeg hater denne rollefiguren. Hun er så mye bedre enn alle andre, og den jævla stemmen går meg på nervene når hun skal selge et produkt eller belære andre. Hennes stemme og kroppsspråk er kvalmende, all honnør til Elisabeth Moss som spiller denne drittkjerringa.
Det skjer i det minste noe mer i den tredje sesongen, ikke at det skulle så mye til. Nå er det faktisk litt interessant med hva som skjer med jobben til de fleste. Slutten var ganske fin, men vær så snill, kan ikke noen drepe Betty Draper, jeg orker snart ikke mer January Jones i denne rollen, og jeg vet at jeg ikke er den eneste som sliter med henne. Hun er faen meg brutal! Jeg ble heller ikke så særlig glad over at det kan virke som om kontorets horemamma er tilbake, Joan Harris. Du vet, kvinnen som kan absolutt alt. Er du ikke snill drar hun fram et trekkspill og synger i vei. Ekkel kjerring, og jeg må igjen kritisere Alison Brie som spiller Trudy Campbell. Faen for en ufyselig og nasal stemme, og for en elendig rolletolkning! Hun og Vincent Kartheiser er ikke like ille som January Jones, men de er ikke langt etter.
Det mest interessante med Mad Men er ikke privatlivet til karakterene, det er jobben. Når vi først er hjemme hos de kjedelige rollefigurene, merker jeg at jeg ikke har lyst til å se mer. Men det blir mye mer interessant når vi besøker jobben til disse trauste og tomme karakterene. Da kjenner man litt nerve i ny og ne, og det er akkurat det serien mangler mest av.
