Morskjærlighet.
Regissør Joon-ho Bong er en av de beste regissørene fra Sør-Korea når alt stemmer, og han har laget den beste seriemorderfilmen noensinne, Memories of Murder. Hans rulleblad er ikke helt rent, for hans første spillefilm, Barking Dogs Never Bite, levde aldri helt opp til forventningene. Samme gjelder for Mother. Joon-ho Bong er fremdeles for ujevn. Jeg håper at han klarer å stabilisere seg mer i nærmeste fremtid.
Problemet med Mother er at selve manuset er syltynt. Karakterdybden man må ha i denne type filmer om morskjærlighet eksisterer ikke, og for å si det mildt ble jeg lettere sjokkert over denne mangelen. Selve historien er for tynn. Joon-ho Bong går litt tilbake til Memories of Murder. Han erstatter en politimann med en mor som prøver å renvaske sin sønn. Det er ikke noe særlig spenning når hun tar saken i egne hender. Det som redder filmen er en uventet slutt som faktisk er litt genial. Men at moren gjør alt for sin sønn kjøper jeg ikke når man får litt bakgrunnshistorie midtveis i filmen. En mor gjør ikke noe sånt som hun gjorde når ungen var liten. Hun blir overbeskyttende da hun har dårlig samvittighet. Det hun forsøkte på er totalt ødeleggende for filmen. Sympati får hun ikke.
Null karakterdybde, en syltynn historie og skuespillere som ikke imponerer er det vi blir sittende igjen med. Selv om jeg er kjempeskuffet, byr Mother på en uventet slutt, og den slutten redder filmen fra middelmådigheten. Etter mine beregninger blir den neste filmen til Joon-ho Bong en knallfilm. Tenk hvis han kunne ha vært mer stabil som regissør, da kunne vi ha fått mange fine og flere gode filmopplevelser fra Sør-Korea.
Jeg har sett en god del bedre filmer enn Mother fra Sør-Korea i 2009. Mother har høstet gode kritikker overalt i verden, men her har vi et typisk eksempel på en oppskrytt film som ikke fortjener all rosen den får. Mother har for store mangler til at den kan heve seg i toppsjiktet.
