Thailand trenger en helt, hans navn er Red Eagle.
Thailandske Wisit Sasanatieng er en regissør i verdensklasse når det gjelder å lage fargerike og visuelle filmer (Tears of the Black Tiger og Citizen Dog). Det var spennende å sette seg ned for å se en superheltfilm laget av denne regissøren, men forventningene var lave. Thailand er ikke akkurat kjent for å lage superheltfilmer med gode dataeffekter, men effektene holder faktisk mål, selv om de ikke akkurat er store og spektakulære.
Se for deg Punisher: War Zone blandet sammen med urolighetene i Thailand, og du har Red Eagle. Historien er ræva, skuespillerne er dårlige og filmen har innpåsliten filmmusikk med elektriske gitarer og dunke-musikk. Heldigvis for filmen er actionscenene artige med energi og grafisk vold. Men noen actionsekvenser man tenker på i ettertid finner man ikke i Red Eagle, noe som overrasket meg med tanke på regissør Wisit Sasanatieng og hans visuelle stil. Det skulle vært noe her man kunne tenke tilbake på når Wisit Sasanatieng styrer skuta, men jeg fant ikke noe som jeg kunne lagre til minnet mitt.
En slutt på historien får man ikke i Red Eagle, fortsettelsen følger er den siste beskjeden vi får. Jeg vet ikke om det kommer en oppfølger, jeg bryr meg heller ikke om det, for dette ble for lenge med to timer som aldri tok av. For at en superheltfilm skal fungere må filmen ha en historie å fortelle som i det minste engasjerer litt, ha gode skuespillere og actionsekvenser man vil huske i ettertid. Red Eagle oppfyller ikke noen av kravene, dessverre. Ikke en dårlig film, ikke god heller, så da ender den midt på karakterskalaen.
