Shin-ae vil starte på nytt med sin sønn, og flytter til en ny by. Shin-ae vil angre på det.
Secret Sunshine gjorde det bra i Cannes. Hovedrolleinnehaver Do-yeon Jeon fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller, og filmen har fått mye ros. Selv ville jeg ha så lite informasjon som mulig før jeg satt på denne filmen, og noen ganger kan man angre på det.
Hvorfor Secret Sunshine har fått så mye skryt er for meg uforståelig. Det samme kan sies om Do-yeon Jeon som fikk prisen for beste skuespiller. Jeg har ikke sett de andre filmene av regissør Chang-dong Lee, men de har også fått mye skryt. Alt skulle ligge til rette for en kanonfilm.
Secret Sunshine ble for rotete for min del. Hovedproblemet med filmen er at jeg får ikke sympati for Shin-ae i det hele tatt. Hun er rett og slett uspiselig i starten der hun er hoven, og man blir små forbannet på folkene rundt henne som ikke skjønner at hun er psykisk syk og trenger innleggelse når tragedien inntreffer.
Secret Sunshine ble fryktelig kjedelig. Som vanlig når det gjelder sørkoreanske filmer, må man presse filmen over 2 timer. Secret Sunshine har en spilletid på hele 140 minutter, og det er minst 40 minutter for lenge. Scenene er langtekkelige, og det skjer veldig lite når man ikke får medfølelse for Shin-ae. Mye av dette vil jeg skylde på regissøren som klipper vekk den viktigste scenen når tragedien inntreffer. Der skulle han ha fokusert på Shin-ae reaksjon når hun ser det hun ser, og ikke bare hoppe til neste fase i Shin-ae sitt liv der hun blir kristen og hjernevasket. Når dette kapittelet begynte, var det nesten nok for meg med kristne fanatikere som hylte og pratet tull. Kronen på verket var den jævla syngingen.
Do-yeon Jeon gjør ikke en strålende rolletolkning, hun gjør det helt greit. Jeg kjøper ikke hennes følelser her, og hun blir reddet av muligens Sør-Koreas beste skuespiller, Kang-ho Song. Han er sikker som banken.
En skuffende film, og det er synd at denne har blitt hauset opp så mye. Mye av grunnen er nok
at temaet i filmen er religion, og søken etter å finne mening i livet når man opplever vonde ting. Voice of a Murderer er en lignende film om en liten familie som plutselig oppdager at sønnen har blitt kidnappet, og filmen har den fantastiske og undervurderte Kyung-gu Sol i hovedrollen.
Jeg følte at Secret Sunshine ble en blanding av Voice of a Murderer og en mild versjon av Sympathy for Lady Vengeance. Grunnen til at jeg er litt skuffet over at Secret Sunshine ble hyllet i Cannes, er at publikum i Vesten kanskje ser Secret Sunshine og blir like skuffet som meg. Da går de glipp av andre gode sørkoreanske filmer som man nesten ikke vet eksisterer, men som er fantastisk gode filmer. Det har i løpet av noen år kommet noen skikkelige gode filmer fra Sør-Korea som aldri vil nå de store massene, selv ikke i Sør-Korea.
