Enough is enough! I have had it with these motherfucking snakes on this motherfucking plane!
Snakes on a Plane har høstet store lovord på internett. Dette er årets store b-film, og all logikk er feiet til side. Regissøren har ikke regissert mange filmer. Han er mest kjent for Final Destination 2 og Cellular. Samuel L. Jackson har hovedrollen, og de resterende skuespillerne er ikke de mest kjente. I denne type filmer er det ikke akkurat skuespillerne som er de viktigste, men det pleier å være med minst en kjent skuespiller. Det er Samuel L. Jackson som spiller FBI agenten Neville Flynn og Julianna Margulies som spiller flyvertinnen Claire Miller. Disse to har de sentrale rollene, og de gjør en utmerket jobb.
Snakes on a Plane er en skikkelig popcornfilm. Ser du Snakes on a Plane for så etterpå psykoanalysere filmen, da har du virkelig sett feil film. Her er det illsinte slanger som hugger tak i peniser og store pupper. De tar øyet ditt i samme jafs også. De er dyktige til å sabotere det elektriske systemet i flyet. Man skulle tro MacGyver hadde lært dem opp.
Det er ikke mye blod og gørr her, men litt store hevelser etter slangebitt er det. Noen av hevelsene er litt store. Er det noe jeg ble skuffet over var det at jeg forventet litt mer spenning og tregere oppbygging. Snakes on a Plane er ikke spennende, og den hadde fungert bedre hadde tempoet vært roet litt ned og slangene vært litt færre. Det blir rett og slett for mange slanger, og mange av slangeeffektene er ikke av det beste jeg har sett. Jeg hadde forventet en litt annen type film som var litt mørkere og blodigere. Men det er også en viktig ingrediens som mangler i Snakes on a Plane, nemlig humor i all jævelskapet. Jeg tror jeg trakk på smilebåndet hele to ganger, noe som er for lite.
En ny b-film ved navn Feast, klarte det Snakes on a Plane ikke helt klarte. Hvis du likte Snakes on a Plane, så vil du elske Feast. Der har du en spennende film som klarer å kombinere blod og gørr med mye god humor.
