En hevnlysten sønn og en kvinnelig sjimpanse.
The Blade regnes av mange for å være en av de beste sverdfilmene fra Kina/Hong Kong. Filmen er en nyinnspilling av The One-Armed Swordsman fra 1967, som jeg ikke har sett. Tsui Hark leker med kameraføringen og klippingen i The Blade. Noe fungerer, men ikke alt. Tempoet blir for høyt, og det klippes for mye. Det hele blir uoversiktlig og en smule irriterende.
Det The Blade lykkes mest med er energien, filmmusikken og lydeffekter. Sjelden har jeg opplevd en slik atmosfære som blir skapt i The Blade. Det lukter dommedag for helten hele tiden, det er en helt spesiell atmosfære Tsui Hark klarer å skape. Vold, raseri og ville barbarer fungerer helt perfekt.
The Blade er nok ikke den beste filmen å se for de som ikke er kjent med sjangeren. Første gang jeg så filmen hatet jeg den, jeg fikk ikke så mye ut av den. Nå etter en del år er jeg mer med på leken. Jeg kjenner sjangeren, og det er noe spesielt med The Blade. Siste kampscene er herlig energisk og lekker, selv med for mye klipping. Dette er en film som vokser for hver visning.
