The past catches up to you, whether you like it or not. It can be a gift or a curse if you let it. I will never forget the gift of Meg Loughlin, though I am plagued with the torment of failing again, failing somebody. But as she taught me, it’s what you do last that counts.
The Girl Next Door er basert på sanne hendelser. Nå er det virkelig lenge siden jeg har sett en film som provoserer og engasjerer så mye som The Girl Next Door gjorde. Filmen er kvalmende motbydelig, og det føltes ut som om jeg satt å så på familien fra Rob Zombie filmene House Of 1000 Corpses og The Devil’s Rejects.
Handlingen er slik. To unge jenter flytter til sin tante og hennes sønner etter at moren og faren deres omkom i en bilulykke. Men den onde tanten liker ikke jenter, og etter hvert tar den eldste til motmæle. Det er noe hun aldri skulle ha gjort, for det ender med at hun blir bundet fast med tau nede i kjelleren til den gale tanten. Først blir Meg ydmyket på det verste, men etter hvert blir det grov tortur og voldtekter. Alle guttene i familien følger sin gale mor, og de skjønner ikke at det de gjør er galt. Men en god venn av disse unge guttene har samvittighet, men han vet ikke hva han skal gjøre. For når du er i den alderen, er det ikke populært å være en sladrehank og det er hans beste venner. Det topper seg på slutten når andre unger fra nabolaget kommer for å se Meg bli voldtatt og torturert på det groveste.
The Girl Next Door varer heldigvis kun i 90 minutter. Det er 30 minutter for lenge for denne karen. Skuespillerne gjør en god jobb, og det er Blanche Baker som spiller den sadistiske og syke tanten som stjeler showet. Noen av de yngre guttene imponerer også.
Mange følelser ble vekket når jeg så The Girl Next Door. Filmen er motbydelig, men når skuespillerne er så overbevisende og syke i hodet, dukker hatfølelsen opp. Jeg fikk lyst til å fly gjennom skjermen og hakke opp den syke gjengen i småbiter. Fy fader jeg ble irritert over den lille gutten med samvittighet som kunne ha stoppet dette før det gikk for langt.
Jeg anbefaler denne filmen, men det er en film som virkelig provoserer og jeg ble engasjert til tusen. Historien hater jeg, men utførelsen fra regissør Gregory Wilson er det klasse over. Det verste av alt er at filmen er basert på sanne hendelser. The Girl Next Door er en film jeg kun ser en gang. Hvis man ikke reagerer på denne filmen, da er det noe alvorlig galt. For dem som forventer blod og gørr, så nei, det er det ikke mye av her. Man trenger heller ikke å se alle grusomhetene Meg blir utsatt for, det er derfor man har fantasi. The Girl Next Door viser oss hvor gale og ondskapsfulle mennesker kan være.
The Girl Next Door er en film som gjør stort inntrykk, men det gjør vondt underveis. Jeg er glad for at jeg så denne filmen, men ikke pokker om jeg vil se den en gang til.
Ei lita stund her trudde eg du hadde sett The Girl Next Door med Elisa Cuthbert. Pleier i blant å hoppe ned på siste eller nest siste avsnitt først, for deretter å lese gjennom heile.. noko eg gjorde denne gongen, og skjønte noko måtte vere feil når det stod “Jeg anbefaler denne filmen, men dette er en film som virkelig provoserer og jeg ble ihvertfall engasjert.” Difor skjønte eg fort dette måtte vere ein anna film 🙂
Hehe, det stemmer. Dette er den mørke siden av The Girl Next Door.
Tenk på de som leier denne filmen til ungen sin uten å se bak på coveret. Du vil skjønne hva jeg mener etter å ha sett denne filmen.
Filmen var jo bare en sammenhengende torturscene som ble forsøkt å rettferdiggjøres med en patetisk start (der en mann blir påkjørt) og en klisjéonanerende slutt (der torturofferet viser seg i en scene som skal være en slags tilgivelses-scene).
Filmen klarte ikke å engasjere meg i det hele tatt siden torturen virket uprovosert og uten en større narrativ mening. Ondskapen og de grufulle scenene ble altså for mye, og man får ikke med seg hva filmen egentlig handler om (alt er tydeligvis en svært lang flashback, men hvorfor?). Det hadde ikke skadet om regissøren hadde slengt inn et par frampek eller andre lignende grep som kunne ha gitt historien kroker å henge på (eksempelvis begrunnet startscenen ytterligere), men neida: Vi kjører på med MER tortur og tragisk livsfilosofiske ytringer fra ungenes tante/mor/nabokvinne (eller hva hun nå var).
Skal man se en film som virkelig river i sjelen, anbefaler jeg ‘Man bites dog’ (Rémy Belvaux & André Bonzel, 1992). Her ser man hvordan man skal lykkes med å lage filmer som lager sjelelige arr og gjør inntrykk.
Personlig synes jeg at ‘The girl next door’ (Gregory Wilson, 2007) var en av de mest uinteressante og kjedeligste filmen jeg har sett hittil i år.
jeg sitter her å ser The girl next door akkurat nå. Måtte ta meg en pause, ble så kvalm og så trist. Jeg tenkte jeg skulle se hva andre folk syns om filmen, og jeg kan ikke være med enig i hva du sier!
Den er forferdelig motbydelig! Blir provosert og er garantert en film jeg aldri kommer til å glemme…
men nå må jeg tilbake å se hva som skjer med Meg… 🙁
Cec: Du kom deg gjennom filmen eller?
Det sies at dette er en sann historie…?
Jeg vil ha de virkelige navnene på sadistene så jeg får lest om disse jævlene på Wikipedia eller noe.
Jeg må forsikre meg om at de av sykingene som fortsatt er i live ikke lever noe godt liv og at de som er døde endte sine dager på en grusom måte.
Trodde jeg skulle klikke på denne hjelpesløse helten i filmen. Han klarte ikke engang å vekke mora si som sov for å fortelle om udåden!
GRRR!
An American Crime (2007) med Ellen Page har mindre fiksjon enn The Girl Next Door. Jeg synes The Girl Next Door er en bedre film. The Girl Next Door er mer brutal og skitten, regissøren klarer virkelig å få frem flokkmentaliteten og jævelskapen på en annen måte enn An American Crime. Catherine Keener er ikke i nærheten av Blanche Baker sin rolletolkning.
Du burde se An American Crime også, for som sagt er den mer på linje med hva som egentlig hendte. Men begge filmene har en del viktige scener som ikke er med. Du kan lese mer om historien her:
http://en.wikipedia.org/wiki/Sylvia_Likens