I was 27 years old the first time I died.
En skadet soldat blir sendt hjem igjen, og det tar ikke lang tid før han havner i trøbbel. Han blir sendt til et psykiatrisk sykehus for kriminelle, han er anklaget for drap på en politimann som han mener han ikke gjorde, han haiket og det var mannen som plukket ham opp som drepte politimannen. Men ingen tror på ham, så han blir dømt og da er det et psykiatrisk sykehus som venter på ham og en tvangstrøye. For en psykiater utfører ulovlige eksperimenter på enkelte pasienter, dette gjør at den tidligere soldaten reiser frem i tid der han møter en ung kvinne som han drar kjensel på. Da starter eventyret for soldaten som vet at han vil dø når han befinner seg på det psykiatriske sykehuset, men han vet ikke hvem eller hva som vil forårsake hans død.
Det var et langt handlingsreferat, det er absolutt det kjedeligste jeg vet når jeg skriver anmeldelser. Jeg måtte bare få det ut.
Jeg husker jeg likte The Jacket veldig godt den første gangen jeg så den. Filmen er fremdeles underholdende, det er spesielt tidsreisen frem i tid som er det interessante, for det man tror er en thriller utvikler seg til å bli en romantisk dramafilm.
I starten er det selvsagt litt trykkende atmosfære når protagonisten blir eksperimentert på, og de ansatte er svært usympatiske. Men det er samtidig litt ekkelt å se protagonisten falle for den yngre kvinnen med tanke på at det ikke var lenge siden han møtte den svært unge utgaven av denne kvinnen når han hjelper mor og datter med å få bilen i orden igjen. Det lukter pedofili lang vei, når jeg tenker etter føltes det nesten ut som det vi fikk se i den sørkoreanske filmen, Oldboy.
Samtidig er det veldig fint å se at protagonisten får noen å være glad i da han ikke er en dårlig mann i det hele tatt. Og med tanke på det han blir utsatt for, ønsker man at han vil få det godt, og det er i fremtiden. Men han kan ikke være i fremtiden lenge om gangen, og han vet at han vil dø på dette psykiatriske sykehuset. Så da er spørsmålet om han kan lure døden?
The Jacket er en film som jeg tror de fleste forventer er en thrillerfilm når de skal se den, men som sagt, etter halvspilt tid blir det mer fokus på drama og romantikk.
Det jeg ikke helt likte med filmen er fokuset på den kvinnelige psykiateren og hennes forsøk på å hjelpe en venn som har en unge som ikke fungerer normalt. Jeg synes ikke det var særlig interessant, det drepte litt av tempoet. Og som jeg nevnte, jeg liker ikke følelsen av pedofili, heldigvis glemmer man det mot slutten av filmen. For da har protagonisten vært igjennom ganske mye, veldig mye som han ikke har fortjent i det hele tatt.
