Når man kødder med feil mann, så må man tåle steken.
Oppdatert 21.10.19 etter et gjensyn.
En anonym mann med en ukjent fortid forsøker å redde en liten jente som han har tatt seg litt av. For moren hennes er et dårlig menneske som har stjålet noe som farlige mennesker vil ha tilbake. Og nå har de kidnappet både moren og datteren, men de vet ikke hvem de kødder med når den anonyme mannen blander seg inn.
The Man from Nowhere var den største kassasuksessen på kino i Sør-Korea 2010. Dette er er blanding av A Bittersweet Life og Man on Fire, spesielt Man on Fire ser man klare paralleller til. Regissør Jeong-beom Lee har laget den fantastiske Cruel Winter Blues (2006), som jeg likte svært godt. En film som snek seg under radaren for de fleste, dessverre.
Bin Won er solid som den mystiske mannen som sparker ræv for å redde en liten jente han har blitt glad i. Han er ikke pedofil, han bare bryr seg om en jente ingen andre bryr seg om.
Legg merke til hun som spiller den lille jenta, Sae-ron Kim. Hun leverte en strålende rolletolkning i A Brand New Life (2009), og hun sjarmerer igjen med sitt vinnende vesen og talent. Det ser dessverre ikke ut som om hennes karriere tok av slik jeg forventet den skulle. Det er synd, for hun er en fantastisk skuespiller og det var få som var like god som henne når hun var barneskuespiller.
En skuespiller jeg også liker i denne filmen er thailandske Thanayong Wongtrakul. Han har ikke medvirket i mange filmer, men jeg elsker øynene hans og kroppsspråket han har i denne filmen. Synd at vi ikke har fått sett mer til denne skuespilleren.
Historien er enkel, litt for enkel, for dette har jeg sett mange ganger før fra Sør-Korea. The Man from Nowhere mangler en egen identitet, den er langsom, det skjer litt for lite og karakterene er karikaturer man nesten ser hele tiden i gangsterfilmer fra Sør-Korea. På disse punktene skuffer The Man from Nowhere.
Det som redder filmen ved siden av den fantastiske kinematografien er korte actionsekvenser som et hopp ut av et vindu mens kameraet følger med ned på turen, en herlig og stor eksplosjon og selvsagt det avgjørende oppgjøret der Bin Won leker seg med kniv. Knivkamper har jeg først nå begynt å sette pris på, det er så mye tøffere enn skuddvekslinger. Det er rått og brutalt, men likevel er det så elegant å se noen falle for kniven.
Jeg satt litt skuffet igjen over den enkle historien og mangel på spenningen. Men jeg heiet på protagonisten, jeg håpte på at han ville redde jenta. Visuelt sett ser denne filmen strålende ut. Som de fleste påkostede actionthrillere fra Sør-Korea er kinematografien nydelig, man finner egentlig ikke noe bedre i verden når sørkoreanerne leverer varene.
Nok igjen kommer jeg med det kjedsommelige, men karakterene har ikke nok personlighet som skiller dem ut fra andre karakterer man har sett i andre gangsterfilmer. Det holder ikke med hårfrisyrer som har gått ut av moten for lenge siden, og det er ikke kult å se feminine gangstere som er opptatt av hår og klær. Det tar meg alltid ut av filmen jeg ser når vi har jåler som spiller kalde og brutale mennesker.
Da er det opp til filmen å by på tøffe og minneverdige actionscener. Filmen kommer sånn halvveis i mål der, men totalt sett det skjer for lite i The Man from Nowhere. Men underholdende er det, og Won Bin og Sae-ron Kim er strålende.
Dette var den andre gangen jeg så The Man from Nowhere, og jeg likte filmen mer nå enn jeg gjorde når jeg så den for første gang. Mye av grunnen til det er vel at filmer de siste årene har vært så skuffende, så jeg setter mer pris på det jeg tok for gitt for flere år siden da kvaliteten var i mine øyne høyere og bedre.
