Hvem er jeg? Hvem er du? Hvor er jeg?
En eldre kvinnen sliter om dagen. Hun har problemer med hukommelsen, og hun får dessverre diagnosen Alzheimers. Men det er kun det første problemet, hennes barnebarn bor sammen med henne og han har en mørk hemmelighet som også vil gjøre livet hennes mer vanskelig, som om det ikke var vanskelig nok fra før av. Det eneste hun nyter er en poesi-klasse, men kan hennes hjerne slappe av og skrive poesi når hun er under så mye stress?
Jeg visste ikke hvem som hadde regissert filmen, men det tok ikke lang tid før jeg gjettet på hvem som hadde laget filmen. Denne regissøren elsker å gjøre livet vanskelig for protagonisten i filmene sine. Regissøren er Chang-dong Lee, han har laget filmer som Peppermint Candy, Oasis og Secret Sunshine. Han er en ganske ond jævel, det må jeg si.
Poetry er en kvalitetsfilm, men for å være ærlig så kjedet jeg meg litt underveis. Jeg likte ikke den eldre kvinnen, det var noe med henne som jeg ikke helt likte. Jeg fikk mer lyst til å slå henne i ansiktet, det sier mye med tanke på at hun har Alzheimers.
Filmen fokuserer ikke så mye på sykdommen hennes. Det er barnebarnet som er det store problemet for henne, og hun har også problemer med å skrive sitt første dikt. Barnebarnet er en grusom person. Han er ansvarlig for at en person tok sitt eget liv, men han bryr seg ikke om det. Han er det man kan kaller for et skikkelig avskum med dårlig hud, han tar ikke ansvar for sine egne handlinger og jeg ønsket kun å se ham dø en sakte, smertefull død.
Jeg fant det vanskelig å følge karakterene i filmen for jeg hatet den eldre kvinnen og hennes sjelløse barnebarn. Jeg trenger å få en slags kobling til karakterene når jeg ser denne type filmer, jeg ser absolutt kvalitetene i filmen, men til slutt brydde jeg meg bare ikke om hva som ville skje videre med protagonisten.
