Tyven, tyven.
Så skal trilogien avsluttes. Hvem er denne mystiske Friend, og vil han lykkes med planen sin? Den første filmen er klart den beste. Der har vi oppvekst, artige rollefigurer og mystikken. Den andre filmen har mye til felles med 20th Century Boys: The Last Chapter – Our Flag. Nå er alle voksne, det blir mye alvor, og Friend viser sitt sanne ansikt. Han er sinnssyk.
Problemet med trilogien er spilletiden. Nesten alle filmene har en spilletid på rundt 150 minutter. Så mye informasjon trenger vi ikke. Kanskje i den første filmen, men ikke de to neste filmene. Det blir for mye dødtid, og noen av rollefigurene er unødvendige.
20th Century Boys-trilogien burde sees med kortest mulig mellomrom. Det er vanskelig å huske hvem som er hvem etter nesten to år. 20th Century Boys: The Last Chapter – Our Flag er veldig lik den andre filmen, men den gaper over ganske mye så en del av rollefigurene blir glemt, spesielt Kanna. Men hun fikk sin skjermtid i 20th Century Boys: Chapter Two – The Last Hope.
Jeg ble litt skuffet over når vi endelig skulle se hvem Friend var. Slutten ble i enkleste laget, men heldigvis får vi en fin slutt etter rulleteksten. Ikke slå av filmen under konserten, for filmen er ikke helt ferdig. Etter rulleteksten kommer det nok en avslutning. Selv om denne slutten er bedre, ble den i dummeste laget.
Som jeg har skrevet tidligere hadde dette vært en perfekt film for Hollywood. Jeg synes effektene er gode, husk dette er en film fra Japan, gode CGI-effekter er ikke noe man forbinder med dette landet. Hadde filmene fått riktig person som kunne trimmet ned på spilletiden og fikset litt på den ujevne historiefortellingen, kunne vi vært vitne til en herlig filmtrilogi. Trilogien holder fremdeles mål, men mye kunne vært gjort annerledes.
