Drømmen om å bli en anerkjent kunstmaler.
Takeshi Kitano er selv kunstner, og med Achilles and the Tortoise tar han et oppgjør med nåtidens kunst og kanskje seg selv? Den første timen følger vi Machisu Kuramochi som er født med en gullskje i munnen. Men ting forandrer seg når faren går konkurs og tar sitt eget liv. Machisu Kuramochi lever i sin egen lille verden, og han våkner aldri opp. Han gir aldri opp drømmen om å bli en anerkjent kunstmaler. Han får kone og barn, en dysfunksjonell familie der kona alltid støtter opp mannen sin og datteren må selge kroppen sin. Ikke en helt vanlig familie.
Den første timen er litt treg og alvorlig som byr mest på drama. Det er først når Takeshi Kitano dukker opp som en eldre familiemann at humoren tar av. Sort humor på sitt beste om hvordan en mann ødelegger seg selv og sin familie for å komme gjennom nåløyet i kunstverdenen.
Machisu Kuramochi er ikke en sympatisk kar. Han er ikke med i denne verdenen, han prøver hele tiden å tenke nytt. Først driver han plagiat, så får han noen gode ideer som blir ødelagt av detaljer. Bildet av Afrika og svarte føtter var en god ide når man tenker på undertrykkelse og slavearbeid forårsaket av hvite mennesker. Da er det lurt å få på sko og bruke hvitmaling. En typisk Takeshi Kitano scene er når Machisu Kuramochi vil ha en nær døden opplevelse for å bli mer kreativ. Kona skal holde hodet hans under vann, og det går selvsagt galt. Det toppes med en absurd scene med datteren, en scene jeg ikke kan skrive så mye om ellers røper jeg mye av handlingen.
Jeg elsker den sære humoren til Takeshi Kitano. Han blir bare bedre og bedre med sine komediefilmer. Achilles and the Tortoise er ikke like god som Glory to the Filmmaker, men liker du kunst og vet hvor vanskelig det er å slå gjennom som kunstner, er denne filmen fin og morsom.
