Vi følger et eldre ektepar der kvinnen får et slag, og mannen må pleie henne. Hvor sterk er kjærligheten deres, er det store spørsmålet.
Amour er virkelig en lite publikumsvennlig film. Det er en kvalitetsfilm med fantastiske rolletolkninger, men underholdende er den ikke. Dette er 2 timer med grov tortur, spesielt for mennesker som har opplevd at noen de er glad i har blitt rammet av slag og visnet hen. Dette er ikke en film for folk som har opplevd alvorlig sykdom, dette er en film for de som lever i en boble og tror at livet er en dans på roser. De har godt av å se Amour, for det er en menneskelig film der man kjenner seg igjen når man begynner å bli lei og trøtt av å pleie noen man er glad i, og man stiller seg selv ulovlige spørsmål man bare får dårlig samvittighet å tenke. Det er fryktelig å se en person bli forvandlet til noe man ikke kjenner igjen, Amour ble nesten som en grøsserfilm for undertegnede.
Michael Haneke er ikke helt min type regissør. Men at han lager kvalitetsfilmer er det ikke noe tvil om. Jeg har sett noen av filmene han er laget, og av de jeg har sett er Amour den minst underholdende filmen jeg har sett. Som nevnt, har man opplevd ting i livet som en film tar opp med langsomme, dvelende scener, så ender det opp med at man som seer blir torturert to ganger på rad.
Har du ikke opplevd så mye vondt i livet og er ute etter en jordnær og brutal film er Amour verdt å sjekke ut. For dere andre, la vær, gå bare videre. For dette er en langsom og langtekkelig film som byr på sakte tortur om hvor brutalt livet kan være. Å se en film som dette når man har opplevd ting i livet er ikke ok. Man vil bare ikke bli påmint om vonde episoder i livet.
