I’m gonna capture Captain Industry!
Jeg ble lettere forvirret over Defendor. Jeg forventet en komediefilm om en mann som er verdens verste superhelt. Det jeg fikk var en dramafilm som hadde korte glimt av komedie. Der Observe and Report bød på komedien jeg forventet, fikk jeg vondt i hodet av Defendor. Jeg liker at det er en uvanlig superheltfilm som Unbreakable, men jeg kunne ikke godta at man gjorde narr av en evneveik person på denne måten. Det blir for alvorlig. Man kan ikke sammenligne Defendor og Observe and Report. Jeg følte aldri at Observe and Report gjorde narr av de med diagnosen bipolar lidelse, selv om det alltid vil være noen som vil føle seg støtt.
Det er mange spørsmål man aldri får svar på i Defendor. Er det sånn at Arthur Poppington er i barnestadiet ennå, eller er han psykisk syk og i en slags psykose? Ting tyder på begge deler, da blir det ikke lenger morsomt å se hans jakt på skurker. Jeg fikk vondt av ham, og igjen, hvor var hjelpeapparatet?
Defendor er en annerledes superheltfilm, men den tar opp ting som er for alvorlig å spøke med etter min mening. Jeg elsker humor av den mørke sort, og da mener jeg elsker, men visse ting fungerer ikke like godt i en film. Defendor er en mørk dramafilm, ikke noe mer. Det er ikke morsomt å se stakkars Arthur Poppington få rundjuling. Greit, det er morsomt med klinkekuler og sinte bier, men etter at han har brukt opp hjelpemidlene er det tid for rundjuling, og Arthur Poppington får smake asfalten ganske hardt i løpet av filmen.
Woody Harrelson liker jeg, og han leverer en god rolletolkning som Arthur Poppington. Rollefiguren til Kat Dennings bringer ingenting til bordet, en unødvendig rollefigur som ikke passer inn. Virker som om man alltid må presse inn en kvinnelig rollefigur i alle type filmer der man ikke trenger denne type rollefigurer. Vi trenger ingen horer i Defendor.
Ikke forvent en actionkomedie. Dette er en mørk og forvirret dramafilm uten lys i tunnelen. Filmmusikken sier noe annet, men den lyver.
