Do I kill everything that I love?
Bilde: 2.40:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Ekstramateriell: J. Edgar: The Most Powerful Man in the World
De fleste vet hvem J. Edgar Hoover er, men jeg visste ikke så mye om hans triumfer og nederlag. Jeg følte i det minste jeg lærte ham litt å kjenne etter denne filmen. Clint Eastwood er en stødig regissør som grenser mot det kjedelige, heldigvis blir ikke J. Edgar kjedelig. Det er en velspilt film med gode skuespillere, bare så synd at man ikke brukte eldre skuespillere med ekte rynker når J. Edgar Hoover og Robert Irwin blir gamle menn. Her snakker vi elendig sminking, spesielt er Robert Irwin forferdelig å se på. Hvorfor ikke bruke Jon Voight i rollen som en gammel J. Edgar Hoover? Det er jo han J. Edgar Hoover som gammel ligner på i filmen.
Selv om jeg likte filmen, synes jeg Clint Eastwood blir for tam som regissør i denne filmen. Han har fått med seg noen gode skuespillere som ikke får mye skjermtid. Judi Dench og Naomi Watts blir ikke brukt nok, de er rett og slett anonyme. Jeg fikk heller ikke følelsen at jeg forstod denne J. Edgar Hoover helt. Slik som han blir fremstilt i denne biografifilmen, vil jeg si at han grenser til psykisk syk. Han er som en robot i psykose. Hadde mannen en ekte personlighet, eller imiterte han andre personers følelser som seriemorderen Dexter? Det føltes som om han spilte en mann amerikanerne kunne være stolt av, og prisen var at han måtte gjemme sin ekte personlighet. Det er noe galt med ham, han minte meg om Norman Bates fra Psycho og Ed Wood. Filmen har noen merkelige scener med J. Edgar Hoover og Anna Marie Hoover. Jeg følte en slags seksuell spenning mellom dem. Æsj!
Selv om regien ikke helt holder mål, så kjedet jeg meg aldri. Jeg føler kanskje jeg er litt for snill med en syver på karakterskalaen, men skuespillerne er gode og historien interessant. Men denne biografifilmen hadde sikkert vært bedre med en annen regissør, for den er rotete fortalt og Clint Eastwood har gjemt pisken. Så det hele ble litt energifattig, noe som ikke er uvanlig med Clint Eastwood i førersetet.
Bilde 8/10: Sortnivået er veldig mørkt, men det skal være sånn. Mesteparten av handlingen finner sted innendørs, og det kan by på problemer, men jeg ble imponert over hvor bra det så ut. Bildet er klart og fint, det grenser mot sterilt. Det hele er mattet litt ned, men det passer til den visuelle stilen.
Lyd 7/10: Dialogen er litt lav, det er lite filmmusikk og det kommer så vidt lyd ut fra sidehøyttalerne. Det er noen få scener der man hører tydelig at det er dynamikk i lydsporet, men det er over på noen få sekunder. Dette er en dialogtung film, så man kan ikke forvente noe annet.
Ekstramateriell 4/10: En kort dokumentar på 18 minutter som ikke gir oss så mye nytt som vi ikke vet fra før etter å ha sett spillefilmen.