Kairo aka Pulse (2001)

Det forbudte rom.

Kiyoshi Kurosawa har laget to knallfilmer, Cure og Kairo. Etter å ha sett Cure igjen forleden dag, er Kairo min favorittfilm. Jeg husker godt starten av dette tiåret, det var da jeg begynte å se japanske filmer. Jeg hadde før det alltid holdt meg til kinesiske filmer, spesielt filmer fra Hong Kong. Jeg har sett en del samuraifilmer i oppveksten, men jeg falt aldri for den sjangeren. Battle Royale, Ichi the Killer, Ringu, The Grudge og Kairo var flotte filmopplevelser tidlig på 2000-tallet. Det var da den nye japanske bølgen tok verden med storm, jeg venter på en ny kjempebølge.

Den første timen av Kairo er noe av det beste jeg har sett i en spillefilm. Atmosfæren er trykkende, og Kairo har en scene som matcher den vi finner i Ringu når Sadako dukker opp helt på slutten. Scenen vi finner i Kairo som finner sted i det forbudte rom er genial, dette er kunst! Du har ikke sett noe før du har sett spøkelset som mister balansen. Filmmusikken må også nevnes. Det er ikke særlig pent å høre på, men fy pokker så effektivt!

Etter den første timen mister Kairo mye av den ekle og mystiske atmosfæren, og det blir mer drama og en postapokalyptisk atmosfære. Man føler at Japan er isolert fra omverdenen, man lurer også på hva pokker som foregår. Kiyoshi Kurosawa er kjent for å lage filmer med dybde, man må tenke. Han lager filmer som bygges rundt samfunnskritikk. Men jeg skjønte ikke så mye av Kairo, det blir lettere etter å ha lest litt om teorier i ettertid. En ting er sikkert, Kiyoshi Kurosawa gapte over litt for mye, han hadde mye på hjertet, så mye på hjertet at jeg ikke helt klarte å følge med. Jeg er ikke den eneste, så jeg føler meg ikke så dum.

Første timen er et mesterverk, så forandrer filmen retning. Kairo er ikke en film for alle, det er en tenkende film man må lese om og se flere ganger. Visuelt er filmen strålende, den første timen noe av det beste som er laget og Kairo overgår muligens Ringu med tidenes mest skremmende scene.