Tre ødelagte sjeler.
Bilde: 1.00:1, 1.78:1
Lyd: Fransk DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
En mor som har en sønn med ADHD og aggressive utbrudd, forsøker å gi ham en ny sjanse før hun overlater ham til myndighetene. De flytter inn i sammen, og moren faller for en advokat og hun får også en ny venninne. Men livet går ikke på skinner når man har en ustabil sønn i huset som kan gjøre hva som helst når man minst venter det. Hvor lenge orker hun å leve sammen med sin sønn? Er det i det hele tatt verdt det?
Mommy er regissert av den unge regissøren, Xavier Dolan. Han har laget totalt fem filmer så langt i karrieren, og Mommy er hans første filmen jeg har sett. Mommy har høstet veldig gode kritikker, og jeg har lyst til å se hans fire første filmer etter å ha sett Mommy.
Mommy er en velspilt film som har et interessant tema. Hvor mye er man villig til å ofre for å forsøke å hjelpe sitt eget barn? Moren i Mommy går ganske langt, hun er nok ikke verdens beste mor, hun er litt billig og enkel, men hun er glad i sin sønn som har ADHD og han er også veldig ustabil som gjør at han i enkelte tilfeller får farlige utbrudd.
Mesteparten av filmen er filmet i formatet 1.00:1, men i enkelte sekvenser der karakterene er lykkelig blir bildeformatet forandret til 1.78:1. Det er etter min mening å foretrekke, jeg er ikke fan av et bildeformat på 1.00:1. Jeg skjønner poenget, man kommer nærmere innpå karakterene og det hele blir mer intimt. Men film er best i widescreen.
Mommy er for all del en god film. Den er velspilt, spesielt er Antoine-Olivier Pilon som spiller sønnen kjempegod. Jeg likte også rolletolkningen til nabokvinnen som stammer, hun har en fantastisk scene, en scene der hun stjeler hele showet når hun blir jævla sint etter at den unge gutten med ADHD har gått for langt. Det er en sterk og faktisk emosjonell scene.
Det som ikke helt klikket for meg var forholdet mellom mor og sønn. Det er noe med moren som ikke helt fungerer, det er måten karakterene er skrevet på som gjorde det litt vanskelig for meg å forstå henne og bry meg om henne. Hun har morsinstinktet, men det er noe med henne og hennes forhold til sønnen som ikke helt stemte for meg. Jeg følte ikke et stort emosjonelt bånd mellom disse to karakterene, da følte jeg et sterkere bånd mellom nabokvinnen og gutten med ADHD.
Filmmusikken har jeg blandende følelser for. Det er kjente melodier man for det meste hører, og flere av dem passer bare ikke inn. Det blir faktisk veldig forstyrrende. Da er det bedre mot slutten av filmen når vi ser en sekvens der det spilles en nydelig melodi som er virkelig sterk. Denne sekvensen gjorde inntrykk, den tok meg tilbake til serieavslutningen i Six Feet Under.
Mommy er absolutt verdt å få med seg hvis man er lei av generiske familiefilmer. Mommy har sin egne og litt skitne stil, og den er heller ikke generisk og kjedelig. Men den engasjerte ikke like mye som jeg forventet at den skulle gjøre. Jeg skulle ønsket at vi fikk se mer til sønnen og hans utbrudd og ustabile følelsesliv. Det er han og nabokvinnen som er dynamitten i Mommy.
Bilde: 8/10 Lyd: 8/10 Ekstramateriell: 0/10
Filmen er for det meste filmet i bildeformatet 1.00:1, i enkelte sekvenser skifter filmen bildeformat til 1.78:1. Bildet er klart, lyst og ikke så skarpt. Sortnivået er ikke så mye å skryte av.
Dialogen er klar og tydelig. Det er ikke mye lydsporet klarer å fylle opp rommet, det blir spilt flere kjente melodier underveis og det er kun mot slutten at rommet blir litt fylt opp av filmmusikken som er nydelig og emosjonell.
Ekstramateriell:
Trailer
Slideshow