Vann og tårer.
Nei, nei og atter nei! Sørkoreanerne burde ligge langt unna katastrofefilmer. Man vet at det vil bli mye melodrama, men et sted går grensen. I den første timen bygger man opp rollefigurene før katastrofen inntreffer. Effektene er ikke av de beste, men det kunne vært verre.
Verre er det med det platte manuset som satser på klisje og tårer. Når de sentrale rollefigurene dukker opp overalt som reddende engler, da går det for langt! Når en av dem først har reddet en person og sier at nå er vi trygge, dukker det opp en gjenstand som skyller personen til sjøs. Vi får også en klassiske scene med et redningshelikopter og en slitt vaier. Hallo?
Regissør Je-Gyun Yun er ikke en perfekt regissør, men han står bak Sex Is Zero og My Boss, My Hero for å nevne noen av hans beste filmer. Han er en regissør litt over gjennomsnittet, så man skulle tro at han visste litt om filmskaping. Tydeligvis undervurderer han publikummet sitt. Det kan virke som om målgruppen er de under åtte år, for jeg kan vanskelig forestille meg at noen vil bli rørt og engasjert når man ser dette tullet.
Jeg lo godt av noen scener. Tidal Wave blir til en ufrivillig komedie. Hvorfor valgte den nest beste skuespilleren i Sør-Korea, Kyung-gu Sol, å medvirke i denne drittfilmen?
psss… 😛 En noe annerledes katastrofe film. Jeg digga den iallefall (men det vet du jo allerede heheh). KAnskje jeg var “litt” for snill med karakteren min *ler* men jeg gir ut fra hvor godt jeg likte filmen og revurderer i hodet mitt andre gangen jeg ser filmen… jau, håpløs. Men jeg forguder jo katastrofe filmer og da.
Skremmer meg at du vil se den en gang til! 😉
*ler* kanskje ikke i dag, eller i morgen… men en gang til en gang.. jupp 😛
Dette må være en av de dårligste filmene jeg har sett. Stakkars skuespillere som må skrike fra første til siste scene, uansett hva som skjer.
Jepp, ikke mye å skryte av dette her. Sørkoreansk meldodrama ble til en katastrofefilm i dobbel betydning.