Organer.
Never Let Me Go er ikke en hyggelig film, den påminner oss hvor få år vi har på denne jorden og hvor langt mennesker strekker seg for å leve lenger. Det er en film som tar et godt grep rundt deg og drar deg ned i et mørkt hull. Etter filmen var ferdig følte jeg meg ganske deppa, der gjør filmen en god jobb.
Dystopiske filmer der sunn etikk er skjøvet til side er alltid interessante, denne type filmer utfordrer oss mennesker. Er det som skjer i Never Let Me Go akseptabelt? Det kan du banne på at det ikke er! Det er kvalmt og forstyrrende for et friskt sinn, men samtidig vet vi fra før at menneskerasen ikke er helt ved sine fulle fem.
Det at rollefigurene aksepterer sin skjebne irriterte meg. Hvor ble det av opprørerne? Jeg tviler på at alle menneskene som kun ble skapt for å donere bort sine organer, hadde blitt med frivillig uten å lage oppstyr. Her feiler Never Let Me Go, jeg kjøper ikke denne passiviteten, noen utbrytere pleier det alltid å være. Det er kun en person som sier i fra til elevene hva fremtiden vil bringe, en person som på sin måte gjør sitt opprør, men til ingen nytte. Men hadde noen nektet å gi fra seg organene, hadde Never Let Me Go blitt en helt annen film. I denne utgaven føler man seg helt maktesløs, noe som også er meningen.
Vi har to av Englands største skuespillertalenter med i filmen, Andrew Garfield og Carey Mulligan. Keira Knightley er også med, men hun er ikke i samme klasse som de to ovennevnte. Andrew Garfield får ikke mye å jobbe med, han skal være en usikker person uten mye personlighet. Carey Mullighan er klart den beste, og den som får vise mest i filmen. Øynene til Carey Mullighan er noe av det vakreste jeg har sett. Hennes øyne kan fortelle så mye om rollefiguren hun spiller. Hun er et kjempetalent uten like i dramafilmer, og med de øynene vil hun erobre verden. Eneste er at hun ikke kler kort hår, hun ser ut som en dukke med et for stort hode. Når hun har langt hår virker det som om hun har verdens problemer på sine skuldre. Et fortryllende vesen er denne Carey Mulligan.
Never Let Me Go tar opp et spørsmål som ikke er vanskelig å svare på. Når rollefigurene er så tafatte som de er, da er det litt vanskelig å føle med dem. Før eller siden dukker det opp en som får de hjernevaskede menneskene til å våkne opp, men han eller hun finner du ikke i Never Let Me Go. Kjemp for ditt eget liv, det er det ingen andre som gjør!
