Dette er den korte historien om One Direction.
Bilde: 1.85:1
Lyd: Engelsk DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
One Direction ble stiftet i 2010. Bandmedlemmene kjente hverandre ikke, det eneste de hadde til felles var at de var med i talentkonkurransen The X Factor. Plateprodusent og drittsekk Simon Cowell så potensiale i guttene, ikke som soloartister, men som en gutteband. Hans erfaring fikk rett, One Direction erobret verden og spesielt unge tenåringsjenter.
One Direction: This Is Us tar oss med og bak scenen der vi følger guttebandet og deres liv, spesielt på veien. Nå har jeg null kjennskap til dette bandet, men en ting er sikkert, å kalle dette for en dokumentar er å gå for langt! Her handler det selvsagt om å smi mens jernet er varmt, penger, penger og atter penger. I løpet av tre år har One Direction kommet ut med hele tre album. Og nå har man altså laget en semidokumentar om dette guttebandet.
Dette er selvsagt ikke musikk for personer over 15 år. Nå skal jeg ikke mobbe andres smak, men dette er sjelløs popmusikk som ikke har stayerevne når tenåringsjentene blir voksne. Undertegnede har i det minste holdt seg til sin musikk fra jeg var rundt 11 år gammel. Musikken til One Direction vil bli glemt etter rundt 10-15 år, det er da man burde ha laget en ekte dokumentarfilm om reisen fra være megastjerner til å bli glemt.
Det er det som er interessant etter at et band har vært for lenge sammen og mange av medlemmene ikke tåler trynet på hverandre. Det er interessant å høre historier om når ting gikk galt, dvs. når et bandmedlem døde, tok noen overdoser eller drepte noen i rus. Ja, jeg vil fremdeles se filmen basert på biografien til bandet Motely Crue.
Hva er det One Direction egentlig har opplevd som band som skal være interessant? Hva er det guttene har opplevd i livet som skal være interessant for seerne? Tydeligvis ingenting, det eksisterer nesten ikke noe form for innhold her. De er alle englebarn, de er alle venner. Seriøst, hvor interessant er det å høre livserfaringen til noen guttevalper som er rundt 17-18 år gamle?
One Direction: This Is Us har ikke mye substans. Den har svært lite innhold, det blir mye musikk på scenen og tullete oppførsel bak scenen. Ingen av guttene har noe særlig personlighet, de er like glatte og tomme som musikken de synger. Man blir ikke kjent med dem, som sagt, One Direction: This Is Us er ikke egentlig en dokumentarfilm, dette er mer en promofilm der man kun ser den lyse siden og ikke siden der guttene mister mange viktige år i sine liv på grunn av av sin berømmelse som er her og nå og ikke inn i fremtiden. Dette er en kynisk industri, da får man filmer som One Direction: This Is Us.
Bilde: 10/10 Lyd: 10/10 Ekstramateriell: 5/10
Bildekvaliteten er perfekt. Det er skarpt, ser veldig naturlig ut og fargene sitter som de skal.
Dialogen er klar og tydelig. Musikken fyller opp rommet på en perfekt måte under konsertene. Lyden er klar og varm, det er behagelig å høre på.
Ekstramateriell:
Includes Theatrical Cut and Extended Fan Cut
“Best Song Ever” – Music Video (6 minutter)
Going Home: Harry, Liam, Louis, Niall, Zayn (18 minutter)
Extended Scenes (9 minutter)
Before The Show (3 minutter)
The 1D Family (4 minutter)
I Didn’t Do It (3 minutter)
Hold That Pose (3 minutter)
Up All Night (5 minutter)
Endelig er den her, filmen først og fremst tenåringsjenter over hele verden har ventet på! Jeg må starte med å si at dette er en langt bredere film enn man kan få inntrykk av, her er det tårer, latter og ettertanke til for alle aldre og begge kjønn! Vi får ett dypsindig innblikk i livet til disse unike unge guttene. De har så mye viktig å formidle samt fantastisk musikk at det eneste fornuftige her er å lage en dokumentar om dem annenhvert år, noe annet er nærmest for kriminalitet mot menneskerasen å regne!
Kommer jeg noensinne til å se denne? “Nei”
Er jeg urettferdig i min kritikk av deres musikk, som ikke er myntet på meg? “Nei, dritt er dritt, uansett hvem som blir lurt til å kjøpe den”
Er hatet mitt mot kunstig sammensatte bøy og girl band personlig? “Nei, guttene og jentene som er i disse opp gulpene har jeg ingen negative følelser ovenfor, alt mitt hat er rettet mot kreftene bak som kun vil tjene penger og er i ferd med å ødelegge musikk generelt, mennesker som ikke ville hørt på sine egne band under trussel om tortur”
Jepp, har ikke mer å si, tror det var litt bedre før har jeg inntrykk av. Nå er det vanskelig å se og høre forskjell på disse sjelløse gruppene.
Bakmennene før var neppe noe bedre, i mange tilfeller rene kjeltringer. Men de gikk under illusjonen om at de måtte utgi kvalitet for å lykkes, derfor konkurrerte de om å finne de beste sangerne, de beste gruppene samt utvikle de best mulig. På 80 tallet kom det en ny generasjon bakmenn, disse forsto at folk flest er idioter og at det er markedsføring som selger og ikke kvalitet. Resten er som man sier historie. Hvis det høres ut som dette irriterer meg, er det en sannhet med modifikasjoner. Jeg har samme holdning til dette temaet som med film, jeg er langt fra så sint som jeg kan høres ut som på trykk, det meste skrives med ett ironisk smil og avslappet holdning. Folk får 9/10 ganger nøyaktig det de fortjener, så den labre kvaliteten på produktene vil tilbys og fortsatt er villige til å kjøpe viser bare hvor vi står intellektuelt kumulativt. Greit nok, kvalitet finnes fortsatt der ute, man må bare bruke litt mer ressurser på å finne det, ekte talenter vil uansett alltid ønske å formidle sine egenskaper, uansett om det er for ett bredt eller smalt publikum. Det er helt greit, bra kvalitet er verdt litt ressurser.
Jo, stemmer nok som du sier. La bare aldri merke til så mange boyband når jeg vokste opp på 80-tallet, har inntrykk at de dukket sent opp mot slutten av 80-tallet og da startet ballen og rulle. Hørte på metall selv, kan jo nesten si at det var boyband på den tiden, utrolig mange like grupper på den tiden som skulle etterligne hverandre.