Sang og vold, hånd i hånd.
Takashi Miike er tilbake med en ny musikal der han blander mye slåssing og drama sammen med en større dose sang. Jeg vil kalle For Love’s Sake for den musikalske versjonen av Crows Zero. Mannen elsker tydeligvis Crows Zero-serien, det gjør jeg også. Men en musikalsk utgave av Crows Zero passer ikke helt. Midtveis i filmen glemmer Takashi Miike at han lager en musikal, for slåssingen overtar helt og mot slutten så blir det mørkere drama som tar over stafettpinnen.
Det er selvsagt morsomt å se protagonisten banke opp skolejenter. Takashi Miike klarer ikke å legge fra seg kvinnevolden. Mannen kan jo umulig like kvinner med tanke på hvor mye juling han gir kvinner i filmene sine.
Sangene som blir sunget er for det meste gode. Det er kun to sanger som ikke satt som de skulle. Karakterene er hule, spesielt protagonisten er så hul og tom at man kan høre ekkoet lang vei.
Filmen er litt av og på. Den er en halvtime for lang, for når jeg trodde filmen var ferdig, så var det en halvtime igjen. I den siste akten blir For Love’s Sake mørkere og mørkere, den forvandler seg til dramafilm som blir litt ubehagelig når den ene jenta viser seg å være sinnssyk.
Jeg tror at For Love’s Sake er en film som først og fremst fans av Takashi Miike vil like, spesielt hvis man liker Crows Zero-filmene. Ikke tenk på For Love’s Sake som en ren musikal, for Takashi Miike glemte midtveis at han skulle sannsynligvis lage en musikal, men så økte testosteronet når han filmet slåsskampene. Forvent heller ikke å bry deg om protagonisten, han er bare tom og selvopptatt. Jeg satt pris på galskapen, og alle referansene til Crows Zero-filmene.
Jeg hadde nok normalt sett gitt filmen 6 i karakter når en ser på historien og den tomme protagonisten. Men jeg er så stor fan av Takashi Miike, og jeg liker at han for det meste alltid leverer noe nytt og spennende som jeg aldri har sett før. For Love’s Sake er ikke en vanlig film, og det er filmer som dette som gjør at jeg fremdeles er glad i filmer.
